Jeg elsker regninger, når de er betalt, og borte fra mitt synsfelt.
Akkurat nå dekker de bordet rundt meg. I små og store bunker. De er ubetalt og det er seint på kvelden. Jeg sitter her og blogger istedet. Er det muuulig?!!
Tenk om det kunne vært annerledes. At jeg kunne kose meg med de en gang i uken for eksempel. Legge de på forfall, føre de i regnskapet, putte de i permer. Holde orden.
Pussig. Underlig. Plagsomt. Men nå får det være nok. Betales skal de, før jeg sovner. Denne gangen vinner jeg kampen. Knepent.
mandag 16. mars 2009
fredag 6. mars 2009
Utbrent IV - Januar 2008
Barack og jeg. (4 kapittel av 4. Begynn her.)
Dette er det siste jeg har å fortelle om min utbrenthet og veien ut.
Jeg visste fra tidligere at fysisk trening er en viktig del av det å komme videre. "Man viler seg ikke frisk", står det i et innlegg fra en professor på området.
Jeg startet med å gå turer. De ble fort lange, i allefall til meg å være. Jeg gikk så godt som hver dag, uansett vær. Syntes hver gang at det gav meg noe. Jeg vet at jeg er heldig. Det er langt fra alle som har positiv virkning av mosjon. Noen utbrente må holde på en stund, noen kjenner det ikke i det hele tatt over tid.
En dag gikk jeg for langt på asfalt. Fikk et kraftig muskelproblem i låret. Måtte sykle sa fysioterapauten. Jeg skaffet en gammel ergometersykkel. De første gangene måtte jeg være forsiktig. Dette måtte jeg lykkes med. Ellers lå jeg dårlig an. Først noen minutter. Kroppen likte ikke sykkel. Det verket og strittet i mot. Vont i rompa.
Etter noen ganger begynte ting å gå lettere. Jeg har aldri vært noen kondisjonstreningstype. Det er langpining mener jeg. Det gjør vont og tar lang tid. Men intervaller, unnagjort på 15-20 minutter er enklere. Med pulsmåler kjørte jeg pulsen opp i 160 2-3 ganger på den tiden. Det funket.
Jeg jobbet 50% i desember og fra januar var det 100%. Jeg kjente at trening var positivt for meg, men visste at jeg ikke ville orke å trene på kveldene. Da var jeg totalt utslitt etter middag.
Jeg måtte forsøke å trene om morgenen, før jeg dro på jobben. Det var risikabelt, for det kunne bli for mye, men jeg måtte forsøke.
Jeg visste at motivasjon er viktig. Jeg måtte knytte treningen til de viktigste verdiene mine. Familien, ekteskapet og minstemann på tre år funker for meg. Jeg lot bilder av alle passere forbi før og under treningen.
Etterhvert har jeg imidlertid treng for den gode følelsen. For kikket som jeg vet kommer. Følelsen av styrke, glede og optimisme.
Det funker over all forventning. En slags lykkerus faktisk. På veg til toget kan jeg sitte å le så tårene triller. Jeg følger meg sterk, klar i hodet og klar for det meste. Endorfiner, som det sies produseres når man trener, er motgift til de hormonene som herjer ved en depresjon. Det kan jeg med sikkerhet melde at gjelder meg. I praksis har jeg trenet i snitt litt under annenhverdag i 4 måneder når jeg nå skriver dette i begynnelsen av Mars. Jeg har så langt ikke opplevd at lykkefølelsen har sviktet etter trening. Jeg har heller ikke opplevet en dårlig dag når jeg har trent på morgenen. Kors på halsen.
Obama sa i et invervju at han prioriterte trening foran søvn om morgenen og at han trenet i hovedsak for å klarne hodet. Da er vi to, tenkte jeg.
Dette er det siste jeg har å fortelle om min utbrenthet og veien ut.
Jeg visste fra tidligere at fysisk trening er en viktig del av det å komme videre. "Man viler seg ikke frisk", står det i et innlegg fra en professor på området.
Jeg startet med å gå turer. De ble fort lange, i allefall til meg å være. Jeg gikk så godt som hver dag, uansett vær. Syntes hver gang at det gav meg noe. Jeg vet at jeg er heldig. Det er langt fra alle som har positiv virkning av mosjon. Noen utbrente må holde på en stund, noen kjenner det ikke i det hele tatt over tid.
En dag gikk jeg for langt på asfalt. Fikk et kraftig muskelproblem i låret. Måtte sykle sa fysioterapauten. Jeg skaffet en gammel ergometersykkel. De første gangene måtte jeg være forsiktig. Dette måtte jeg lykkes med. Ellers lå jeg dårlig an. Først noen minutter. Kroppen likte ikke sykkel. Det verket og strittet i mot. Vont i rompa.
Etter noen ganger begynte ting å gå lettere. Jeg har aldri vært noen kondisjonstreningstype. Det er langpining mener jeg. Det gjør vont og tar lang tid. Men intervaller, unnagjort på 15-20 minutter er enklere. Med pulsmåler kjørte jeg pulsen opp i 160 2-3 ganger på den tiden. Det funket.
Jeg jobbet 50% i desember og fra januar var det 100%. Jeg kjente at trening var positivt for meg, men visste at jeg ikke ville orke å trene på kveldene. Da var jeg totalt utslitt etter middag.
Jeg måtte forsøke å trene om morgenen, før jeg dro på jobben. Det var risikabelt, for det kunne bli for mye, men jeg måtte forsøke.
Jeg visste at motivasjon er viktig. Jeg måtte knytte treningen til de viktigste verdiene mine. Familien, ekteskapet og minstemann på tre år funker for meg. Jeg lot bilder av alle passere forbi før og under treningen.
Etterhvert har jeg imidlertid treng for den gode følelsen. For kikket som jeg vet kommer. Følelsen av styrke, glede og optimisme.
Det funker over all forventning. En slags lykkerus faktisk. På veg til toget kan jeg sitte å le så tårene triller. Jeg følger meg sterk, klar i hodet og klar for det meste. Endorfiner, som det sies produseres når man trener, er motgift til de hormonene som herjer ved en depresjon. Det kan jeg med sikkerhet melde at gjelder meg. I praksis har jeg trenet i snitt litt under annenhverdag i 4 måneder når jeg nå skriver dette i begynnelsen av Mars. Jeg har så langt ikke opplevd at lykkefølelsen har sviktet etter trening. Jeg har heller ikke opplevet en dårlig dag når jeg har trent på morgenen. Kors på halsen.
Obama sa i et invervju at han prioriterte trening foran søvn om morgenen og at han trenet i hovedsak for å klarne hodet. Da er vi to, tenkte jeg.
Utbrent III - Desember 2008
Oppturen. ( 3. kapittel av 4 Begynn her. )
Sist helg reiste jeg på hytta med en av sønnene mine. Vi hadde med en bag med filmer og god mat. Vi er enige om å kose oss og "slække". Fra fredag til Søndag. Sinnsykt deilig skulle det bli. Bare oss to. Tid til å prate. Tid til oss. Jeg hadde hatt noen mørke dager og en del helt greie dager. Det negative surret allikevel rundt i hodet, men jeg hadde stort sett kontroll og kunne skyve de bort med å lese eller gjøre hyggelige ting. Har hatt en del møter hos psykologen. Han sa en gang at jeg så desperat ut. Huttetu.
Jeg har forstått hva som har gjort meg syk. Det har vært for mye negativt, tungt, slitsomt, bekymrende. Vonde følelser blir man syk av. Så enkelt er det. Det hadde jeg ingen forståelse tidligere. Trodde jeg skulle tåle og holde ut det meste.
Lørdag morgen på hytta voknet jeg tidlig som vanlig. Gutten min liker å sove lenge. Jeg fant ut at jeg skulle prøve noe jeg hadde tenkt på en stund men ikke kommet i gang med. Skrive meg ut av negative tanker. Levere alt til PCen, på en måte. Jeg satte meg ned med kaffekoppen og PCen. Så skrev jeg. Jeg skrev og skrev. Det rant ut. Som en lang strøm. Fingrene gikk som trommestikker. Alt som kom inn i hodet kom ut gjennom fingrene noen tiendeler seinere. Mye eder og galle. Saftige uttrykk i fleng. Med store bokstaver. Ingen ting ble spart.
Jeg merket at jeg hadde fremdrift. Ingen ting av det som var skrevet kom igjen. Det var nye ting hele tiden. Det måtte ta slutte en gang, alt dette vonde.
Etter noe slikt som 7 sider med 10 pkt skrift med faenskap og forbannelser begynte det å skje noe. Jeg gled nesten umerkelig over i mer konstruktive tanker. Hva gjør jeg nå? Hva kan jeg få gjort? Hvilke alternativer har jeg herfra og fremover?
Så kom 3 sider med en plan med håp, positivitet og struktur. Nesten magisk. Det var nydelig!
Når dette skrives, 2 måneder seinere, kan jeg fortelle at de tankene som ble skrevet ned i det notatet ikke seinere har kommet tilbake. Selvom det også var mye godt på slutten orker jeg ikke å lese det omigjen. Forsøkte en gang, det var så fælt, så mye gruff, at jeg la det fort bort. Det er ikke slettet, men skikkelig kryptert og passordbeskyttet. Der skal det ligge, kanskje til evig tid.
Sist helg reiste jeg på hytta med en av sønnene mine. Vi hadde med en bag med filmer og god mat. Vi er enige om å kose oss og "slække". Fra fredag til Søndag. Sinnsykt deilig skulle det bli. Bare oss to. Tid til å prate. Tid til oss. Jeg hadde hatt noen mørke dager og en del helt greie dager. Det negative surret allikevel rundt i hodet, men jeg hadde stort sett kontroll og kunne skyve de bort med å lese eller gjøre hyggelige ting. Har hatt en del møter hos psykologen. Han sa en gang at jeg så desperat ut. Huttetu.
Jeg har forstått hva som har gjort meg syk. Det har vært for mye negativt, tungt, slitsomt, bekymrende. Vonde følelser blir man syk av. Så enkelt er det. Det hadde jeg ingen forståelse tidligere. Trodde jeg skulle tåle og holde ut det meste.
Lørdag morgen på hytta voknet jeg tidlig som vanlig. Gutten min liker å sove lenge. Jeg fant ut at jeg skulle prøve noe jeg hadde tenkt på en stund men ikke kommet i gang med. Skrive meg ut av negative tanker. Levere alt til PCen, på en måte. Jeg satte meg ned med kaffekoppen og PCen. Så skrev jeg. Jeg skrev og skrev. Det rant ut. Som en lang strøm. Fingrene gikk som trommestikker. Alt som kom inn i hodet kom ut gjennom fingrene noen tiendeler seinere. Mye eder og galle. Saftige uttrykk i fleng. Med store bokstaver. Ingen ting ble spart.
Jeg merket at jeg hadde fremdrift. Ingen ting av det som var skrevet kom igjen. Det var nye ting hele tiden. Det måtte ta slutte en gang, alt dette vonde.
Etter noe slikt som 7 sider med 10 pkt skrift med faenskap og forbannelser begynte det å skje noe. Jeg gled nesten umerkelig over i mer konstruktive tanker. Hva gjør jeg nå? Hva kan jeg få gjort? Hvilke alternativer har jeg herfra og fremover?
Så kom 3 sider med en plan med håp, positivitet og struktur. Nesten magisk. Det var nydelig!
Når dette skrives, 2 måneder seinere, kan jeg fortelle at de tankene som ble skrevet ned i det notatet ikke seinere har kommet tilbake. Selvom det også var mye godt på slutten orker jeg ikke å lese det omigjen. Forsøkte en gang, det var så fælt, så mye gruff, at jeg la det fort bort. Det er ikke slettet, men skikkelig kryptert og passordbeskyttet. Der skal det ligge, kanskje til evig tid.
Utbrent II - November 2008
2 kapittel av 4. Begynn her.
Huff dette liker jeg ikke. Det er godt ute på formiddagen. Jeg tror ikke jeg har hatt en positiv tanke i hele dag. Det hadde jeg ikke i hele går heller. To dager i strekk har jeg ikke hatt før. Intenst. De samme tankene om og om igjen. Masse dritt om kona og ungene. De kan ingen ting, gjør ingenting, skjønner ingenting. Det har de heller aldri gjort. Og en gang til. Det er ubehagelig. Jeg klarer ikke stoppe dette. Jeg har ikke kontroll over tankene. Alle i familien holder seg på lang avstand. Det skjønner jeg godt. Dette er ikke godt for dem heller. Hva gjør jeg nå? Får ikke sove, får ikke stoppet tankene. Jeg blir sprø!
Har heldigvis hatt mange gode dager også i det siste. Håper og tror at i morra skal det bli bedre igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Det er ingen konkret foranledning.
Jeg har vært flink til å gjøre de tingene jeg skal gjøre. Jeg sørger for god søvn. Går lang tur hver dag. Kjenner at det gjør utrolig godt for meg. Oppsøker positive tilstander. Leser mye, og nyter det. "The Secret" har gitt meg en egne metode og tru på at ting ordner seg, bare jeg har trua på det og ikke glemmer.
Allikevel kommer slike dager som dette. Det er skremmende. Nå skjønner jeg virkelig hva depresjon er. Selvom jeg er et stykke unna en slik tilstand selv kan jeg forstå de som ikke holder ut lenger. Man er jo fanget i en tilstand som suger og herjer. Ingen pause, ingen vile, det bare holder på. Nå gjelder det å ha trua og viljen, og ja, jeg kjenner at det er der det også. Langt der nede et sted.
Huff dette liker jeg ikke. Det er godt ute på formiddagen. Jeg tror ikke jeg har hatt en positiv tanke i hele dag. Det hadde jeg ikke i hele går heller. To dager i strekk har jeg ikke hatt før. Intenst. De samme tankene om og om igjen. Masse dritt om kona og ungene. De kan ingen ting, gjør ingenting, skjønner ingenting. Det har de heller aldri gjort. Og en gang til. Det er ubehagelig. Jeg klarer ikke stoppe dette. Jeg har ikke kontroll over tankene. Alle i familien holder seg på lang avstand. Det skjønner jeg godt. Dette er ikke godt for dem heller. Hva gjør jeg nå? Får ikke sove, får ikke stoppet tankene. Jeg blir sprø!
Har heldigvis hatt mange gode dager også i det siste. Håper og tror at i morra skal det bli bedre igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Det er ingen konkret foranledning.
Jeg har vært flink til å gjøre de tingene jeg skal gjøre. Jeg sørger for god søvn. Går lang tur hver dag. Kjenner at det gjør utrolig godt for meg. Oppsøker positive tilstander. Leser mye, og nyter det. "The Secret" har gitt meg en egne metode og tru på at ting ordner seg, bare jeg har trua på det og ikke glemmer.
Allikevel kommer slike dager som dette. Det er skremmende. Nå skjønner jeg virkelig hva depresjon er. Selvom jeg er et stykke unna en slik tilstand selv kan jeg forstå de som ikke holder ut lenger. Man er jo fanget i en tilstand som suger og herjer. Ingen pause, ingen vile, det bare holder på. Nå gjelder det å ha trua og viljen, og ja, jeg kjenner at det er der det også. Langt der nede et sted.
Utbrent I - Oktober 2008
Jeg sitter i godstolen. Tankene jager rundt i hodet. Hva skjer med meg nå. Legen sa: Jon du ser deprimert ut. Hva er deprimert? Har aldri vært det før, tror jeg. Jeg kjenner ikke smerter heldigvis. Men jeg sitter her med sykemelding i 14 dager. Slytenhetssyndrom står det der. Det er et helt greit ord egentlig. Mye bedre enn deprimert.
Hva skjer nå? Jeg kjenner jeg ikke liker tanken på noe som ligner jobb, eller oppgaver her hjemme. Kroppen er tung. Den vil bare sitte her. Armene er tunge. Mye tyngre enn vanlig.
Kan ellers ikke kjenne noe særlig til unormal tankevirksomhet. Når skal jeg få greie på hva depresjon er tenker jeg.
Det skremmer meg. Det som skremmer meg mest er at jeg sitter i fare for å bli dradd ut i et dragsug av en lang varighet. Kanskje 6 måneder. Kanskje et år. Hva med inntektene? Selvstendig næringsdrivende skal straffes når de blir syke. Og vi er avhengig av gode innkomster. Det blir krise. Hva med familien, når kona heller ikke er frisk. Hva med ekteskapet. Det blir skikkelig krise. Det skal faen ikke skje! Jeg finner meg ikke i å bli med på en sånn karusell. Jeg skal ut av dette igjen fort!!
Gudskjelov, jeg har vilje og tankekraften intakt. Kanskje til og med sterkere. Jeg kjenner et voldsomt driv. Å, det er deilig. Jeg skal klare det. Jeg skal gjøre alt som skal til for å bli frisk. Jeg skal bli sterkere enn på lenge!
Neste kapittel.
Hva skjer nå? Jeg kjenner jeg ikke liker tanken på noe som ligner jobb, eller oppgaver her hjemme. Kroppen er tung. Den vil bare sitte her. Armene er tunge. Mye tyngre enn vanlig.
Kan ellers ikke kjenne noe særlig til unormal tankevirksomhet. Når skal jeg få greie på hva depresjon er tenker jeg.
Det skremmer meg. Det som skremmer meg mest er at jeg sitter i fare for å bli dradd ut i et dragsug av en lang varighet. Kanskje 6 måneder. Kanskje et år. Hva med inntektene? Selvstendig næringsdrivende skal straffes når de blir syke. Og vi er avhengig av gode innkomster. Det blir krise. Hva med familien, når kona heller ikke er frisk. Hva med ekteskapet. Det blir skikkelig krise. Det skal faen ikke skje! Jeg finner meg ikke i å bli med på en sånn karusell. Jeg skal ut av dette igjen fort!!
Gudskjelov, jeg har vilje og tankekraften intakt. Kanskje til og med sterkere. Jeg kjenner et voldsomt driv. Å, det er deilig. Jeg skal klare det. Jeg skal gjøre alt som skal til for å bli frisk. Jeg skal bli sterkere enn på lenge!
Neste kapittel.
fredag 12. september 2008
Vi, de druknede, av Carsten Jensen
Nå er det to uker siden jeg avsluttet lydboka Vi, de druknede av Carsten Jensen, men den sitter fortsatt fast. Såpass at jeg ikke orker å begynne på en ny. Det ble mye. Ikke for mye, men nesten.Jeg ser for meg gatene i Marsdal, siluetten til Knut Erik, skikkelsen til Albert, monumentet "Enigheden", moloen..... Det oppleves som om hele boka ruller frem og tilbake. Bilder, hendelser, følelser, både mine og personenes, i en salig blanding.
Min bearbeiding handler om å gjenoppleve episoder i sakte kino. Stoppe opp. Hvorfor ble det sånn? Hva gjorde det med de involverte? Kan jeg kjenne igjen meg selv i dette?
Et spørsmål kommer igjen og igjen. Hva av dette er hentet fra virkeligheten?
Jeg leste litt om Carsten Jensens arbeid med boka. Jeg forestiller meg at han har hentet mye reellt fra Marsdal, men jeg er fortsatt usikker på om hovedpersonene er hentet derfra. Hvor er skille mellom sannhet og fantasi? Familien Friis. Er de der ennå? Eller heter de Albertsen? Skulle gjerne tatt en ferietur dit ja.
Dette er fortellerteknikk og håndtverk kombinert med talent i en voldsomt sterk blanding. Rein vare. Jeg må sende en takk til deg Mr. Jensen. Du har herjet med meg på en nesten ubehagelig måte. Men, takk allikevel.
Avslutningen, hele kapitelet, hørte jeg på flere ganger. Gjennom hele boka hadde jeg undret på hva tittelen egentlig handlet om. Hvem er "vi", og hvorfor er "vi", de druknede? Svaret kom ikke i siste kapittel, eller siste setning, men i det siste fordømte ordet. I en bok på nærmere 800 sider. At det er mulig! Med et kraftig smell satt den der. Midt i bokas absolutte høydepunt. Da jeg endelig hadde fått en skikkelig godfølelse. Jeg gir meg ende over!
Mr Jensen fikk meg til å føle som hovedpersonene tenker jeg. Jeg tenker at jeg kjente på noe av den samme driften som hovedpersonene hadde for å komme videre i livet. Den følelsen drev meg igjennom boka. Alltid et håp om noe godt eller annet i den andre enden. Til tross for ubehag, smerte og sorg. Pussige greier. La seg manipulere sånn da gitt! Nei, det var frivillig. Og jeg gjør det igjen. Men jeg tar ikke en ny bok av Carsten Jensen med en gang. Må puste ut først.
fredag 5. september 2008
Torpedo!!
Jeg ser ut av vinduet fra lugaren på Color Magic. Det er skum i bølgene der ute og det første jeg tenker er - Torpedo! Jøss, jeg er plutselig tilbake i boka jeg avsluttet for noen dager siden. Vi, de druknede av Carsten Jensen. Det forundrer meg kraftig hvor mye lydbøkene jeg for tiden hører på, preger meg mens jeg hører på de, og lenge etter. Det er en mellomting mellom slitsomt og fantastisk engasjerende og spennende.
Jeg er ingen "page turner", langt i fra. Morroa med lydbøker er ikke eldre enn 4 måneder gammel. Så langt har det blitt velkomstbøkene til bokklubben, En bokhandler fra Kabul, Drageløperen, Afrika en vakker dag, i tillegg til Vi, de druknede. Jeg hører bøkene på veien fram og tilbake på jobb. ca 1,5 time hver veg..
Hvor mye preget egentlig Vi, de druknede meg i de siste dagene før boka var slutt? Den siste dagen av boka, var jeg i ekstremt godt humør. Jeg spøkte og lo voldsomt fra morgen til kveld. At det var merkbart for familien og mine kolleger, er det liten tvil om. Det var en fryd.
Men hva skjedde egentlig denne dagen? De siste minuttene av boka fikk jeg ikke hørt før på veg hjem. Men det jeg hørte på morgenen var oppløftende og sterkt. Hovedpersonene hadde dannet en liten familie på båten de var på. Selv Herman, som var både en morder og ondskapen selv, inntok en ny rolle som båtens samlende og positive midtpunkt. Miss Sofie var gravid. De var på veg hjem. Jeg ante at krigen var på hell. Brikkene falt sakte, men sikkert på plass.
Sterke følelser, av den positive sorten, skyllet over meg. Som vanlig når det skjer på på toget, biter jeg meg i leppa, kikker stivt opp i taket og forsøker å unngå at mine innvendige sterke opplevelser syntes eller forstyrrer mine medpassasjerer.
Jeg tenker nå i ettertid at denne type følelser på morgenkvisten trakk med seg en serie positive tanker som igjen trekker med seg nye positive emosjoner. Omtrent som om en propp for en god innvendig kilde ble sluppet løs den morgenen.
Hva med dagene før, da bokas hovedpersoner gikk igjennom langt tøffere opplevelser..? Jeg vet at det også berørte meg. Hva gjorde det med dagene mine? Det jeg vet er at jeg var lite motivert på jobben de dagene. Om det var knyttet til boka eller ikke, er jeg foreløpig usikker på.
Tilbake til Color Magic. Jeg holdt et foredrag for et lite antall tilhørere og fikk gode tilbakemeldinger. Når turen endte opp på Hjortneskaia igjen på fredag formidag var jeg full av arbeidslyst, handlekraft og iver etter å klemme i veg på jobben. En temmelig kraftig forandring fra dagene før.
Så - hva er alt dette? Er det tilfeldigheter at min sinnstemning og arbeidslyst svinger? Lite sannsynlig. Har en lydbok, eller båtturen, så kraftig innvirkning?
Om det er sånn at kvalitet og stemning i mine hverdager skrus av og på i en så betydelig grad av ytre faktorer, er det fra nå av mitt prosjekt å finne fjernkontrollen.
Jeg er ingen "page turner", langt i fra. Morroa med lydbøker er ikke eldre enn 4 måneder gammel. Så langt har det blitt velkomstbøkene til bokklubben, En bokhandler fra Kabul, Drageløperen, Afrika en vakker dag, i tillegg til Vi, de druknede. Jeg hører bøkene på veien fram og tilbake på jobb. ca 1,5 time hver veg..
Hvor mye preget egentlig Vi, de druknede meg i de siste dagene før boka var slutt? Den siste dagen av boka, var jeg i ekstremt godt humør. Jeg spøkte og lo voldsomt fra morgen til kveld. At det var merkbart for familien og mine kolleger, er det liten tvil om. Det var en fryd.
Men hva skjedde egentlig denne dagen? De siste minuttene av boka fikk jeg ikke hørt før på veg hjem. Men det jeg hørte på morgenen var oppløftende og sterkt. Hovedpersonene hadde dannet en liten familie på båten de var på. Selv Herman, som var både en morder og ondskapen selv, inntok en ny rolle som båtens samlende og positive midtpunkt. Miss Sofie var gravid. De var på veg hjem. Jeg ante at krigen var på hell. Brikkene falt sakte, men sikkert på plass.
Sterke følelser, av den positive sorten, skyllet over meg. Som vanlig når det skjer på på toget, biter jeg meg i leppa, kikker stivt opp i taket og forsøker å unngå at mine innvendige sterke opplevelser syntes eller forstyrrer mine medpassasjerer.
Jeg tenker nå i ettertid at denne type følelser på morgenkvisten trakk med seg en serie positive tanker som igjen trekker med seg nye positive emosjoner. Omtrent som om en propp for en god innvendig kilde ble sluppet løs den morgenen.
Hva med dagene før, da bokas hovedpersoner gikk igjennom langt tøffere opplevelser..? Jeg vet at det også berørte meg. Hva gjorde det med dagene mine? Det jeg vet er at jeg var lite motivert på jobben de dagene. Om det var knyttet til boka eller ikke, er jeg foreløpig usikker på.
Tilbake til Color Magic. Jeg holdt et foredrag for et lite antall tilhørere og fikk gode tilbakemeldinger. Når turen endte opp på Hjortneskaia igjen på fredag formidag var jeg full av arbeidslyst, handlekraft og iver etter å klemme i veg på jobben. En temmelig kraftig forandring fra dagene før.
Så - hva er alt dette? Er det tilfeldigheter at min sinnstemning og arbeidslyst svinger? Lite sannsynlig. Har en lydbok, eller båtturen, så kraftig innvirkning?
Om det er sånn at kvalitet og stemning i mine hverdager skrus av og på i en så betydelig grad av ytre faktorer, er det fra nå av mitt prosjekt å finne fjernkontrollen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
