Nå er det to uker siden jeg avsluttet lydboka Vi, de druknede av Carsten Jensen, men den sitter fortsatt fast. Såpass at jeg ikke orker å begynne på en ny. Det ble mye. Ikke for mye, men nesten.Jeg ser for meg gatene i Marsdal, siluetten til Knut Erik, skikkelsen til Albert, monumentet "Enigheden", moloen..... Det oppleves som om hele boka ruller frem og tilbake. Bilder, hendelser, følelser, både mine og personenes, i en salig blanding.
Min bearbeiding handler om å gjenoppleve episoder i sakte kino. Stoppe opp. Hvorfor ble det sånn? Hva gjorde det med de involverte? Kan jeg kjenne igjen meg selv i dette?
Et spørsmål kommer igjen og igjen. Hva av dette er hentet fra virkeligheten?
Jeg leste litt om Carsten Jensens arbeid med boka. Jeg forestiller meg at han har hentet mye reellt fra Marsdal, men jeg er fortsatt usikker på om hovedpersonene er hentet derfra. Hvor er skille mellom sannhet og fantasi? Familien Friis. Er de der ennå? Eller heter de Albertsen? Skulle gjerne tatt en ferietur dit ja.
Dette er fortellerteknikk og håndtverk kombinert med talent i en voldsomt sterk blanding. Rein vare. Jeg må sende en takk til deg Mr. Jensen. Du har herjet med meg på en nesten ubehagelig måte. Men, takk allikevel.
Avslutningen, hele kapitelet, hørte jeg på flere ganger. Gjennom hele boka hadde jeg undret på hva tittelen egentlig handlet om. Hvem er "vi", og hvorfor er "vi", de druknede? Svaret kom ikke i siste kapittel, eller siste setning, men i det siste fordømte ordet. I en bok på nærmere 800 sider. At det er mulig! Med et kraftig smell satt den der. Midt i bokas absolutte høydepunt. Da jeg endelig hadde fått en skikkelig godfølelse. Jeg gir meg ende over!
Mr Jensen fikk meg til å føle som hovedpersonene tenker jeg. Jeg tenker at jeg kjente på noe av den samme driften som hovedpersonene hadde for å komme videre i livet. Den følelsen drev meg igjennom boka. Alltid et håp om noe godt eller annet i den andre enden. Til tross for ubehag, smerte og sorg. Pussige greier. La seg manipulere sånn da gitt! Nei, det var frivillig. Og jeg gjør det igjen. Men jeg tar ikke en ny bok av Carsten Jensen med en gang. Må puste ut først.
1 kommentar:
:-) Skjønner at boka har satt store spor i sjela. Skjønner også at jeg MÅ lese den. Enkelte bøker må man bruke lang tid på å fordøye før man greier å samle seg om en ny bok. En bekreftelse på at man har hatt stort utbytte av boka :-)
Ellers vil jeg anbefale De gales hus av Karin Fossum. Koser meg veldig med boka ...og gleder meg til å se filmen på kino.
Legg inn en kommentar