Vi, de druknede, av Carsten Jensen

Nå er det to uker siden jeg avsluttet lydboka Vi, de druknede av Carsten Jensen, men den sitter fortsatt fast. Såpass at jeg ikke orker å begynne på en ny. Det ble mye. Ikke for mye, men nesten.

Jeg ser for meg gatene i Marsdal, siluetten til Knut Erik, skikkelsen til Albert, monumentet "Enigheden", moloen..... Det oppleves som om hele boka ruller frem og tilbake. Bilder, hendelser, følelser, både mine og personenes, i en salig blanding.

Min bearbeiding handler om å gjenoppleve episoder i sakte kino. Stoppe opp. Hvorfor ble det sånn? Hva gjorde det med de involverte? Kan jeg kjenne igjen meg selv i dette?

Et spørsmål kommer igjen og igjen. Hva av dette er hentet fra virkeligheten?
Jeg leste litt om Carsten Jensens arbeid med boka. Jeg forestiller meg at han har hentet mye reellt fra Marsdal, men jeg er fortsatt usikker på om hovedpersonene er hentet derfra. Hvor er skille mellom sannhet og fantasi? Familien Friis. Er de der ennå? Eller heter de Albertsen? Skulle gjerne tatt en ferietur dit ja.

Dette er fortellerteknikk og håndtverk kombinert med talent i en voldsomt sterk blanding. Rein vare. Jeg må sende en takk til deg Mr. Jensen. Du har herjet med meg på en nesten ubehagelig måte. Men, takk allikevel.

Avslutningen, hele kapitelet, hørte jeg på flere ganger. Gjennom hele boka hadde jeg undret på hva tittelen egentlig handlet om. Hvem er "vi", og hvorfor er "vi", de druknede? Svaret kom ikke i siste kapittel, eller siste setning, men i det siste fordømte ordet. I en bok på nærmere 800 sider. At det er mulig! Med et kraftig smell satt den der. Midt i bokas absolutte høydepunt. Da jeg endelig hadde fått en skikkelig godfølelse. Jeg gir meg ende over!

Mr Jensen fikk meg til å føle som hovedpersonene tenker jeg. Jeg tenker at jeg kjente på noe av den samme driften som hovedpersonene hadde for å komme videre i livet. Den følelsen drev meg igjennom boka. Alltid et håp om noe godt eller annet i den andre enden. Til tross for ubehag, smerte og sorg. Pussige greier. La seg manipulere sånn da gitt! Nei, det var frivillig. Og jeg gjør det igjen. Men jeg tar ikke en ny bok av Carsten Jensen med en gang. Må puste ut først.

Torpedo!!

Jeg ser ut av vinduet fra lugaren på Color Magic. Det er skum i bølgene der ute og det første jeg tenker er - Torpedo! Jøss, jeg er plutselig tilbake i boka jeg avsluttet for noen dager siden. Vi, de druknede av Carsten Jensen. Det forundrer meg kraftig hvor mye lydbøkene jeg for tiden hører på, preger meg mens jeg hører på de, og lenge etter. Det er en mellomting mellom slitsomt og fantastisk engasjerende og spennende.
Jeg er ingen "page turner", langt i fra. Morroa med lydbøker er ikke eldre enn 4 måneder gammel. Så langt har det blitt velkomstbøkene til bokklubben, En bokhandler fra Kabul, Drageløperen, Afrika en vakker dag, i tillegg til Vi, de druknede. Jeg hører bøkene på veien fram og tilbake på jobb. ca 1,5 time hver veg..
Hvor mye preget egentlig Vi, de druknede meg i de siste dagene før boka var slutt? Den siste dagen av boka, var jeg i ekstremt godt humør. Jeg spøkte og lo voldsomt fra morgen til kveld. At det var merkbart for familien og mine kolleger, er det liten tvil om. Det var en fryd.
Men hva skjedde egentlig denne dagen? De siste minuttene av boka fikk jeg ikke hørt før på veg hjem. Men det jeg hørte på morgenen var oppløftende og sterkt. Hovedpersonene hadde dannet en liten familie på båten de var på. Selv Herman, som var både en morder og ondskapen selv, inntok en ny rolle som båtens samlende og positive midtpunkt. Miss Sofie var gravid. De var på veg hjem. Jeg ante at krigen var på hell. Brikkene falt sakte, men sikkert på plass.
Sterke følelser, av den positive sorten, skyllet over meg. Som vanlig når det skjer på på toget, biter jeg meg i leppa, kikker stivt opp i taket og forsøker å unngå at mine innvendige sterke opplevelser syntes eller forstyrrer mine medpassasjerer.
Jeg tenker nå i ettertid at denne type følelser på morgenkvisten trakk med seg en serie positive tanker som igjen trekker med seg nye positive emosjoner. Omtrent som om en propp for en god innvendig kilde ble sluppet løs den morgenen.
Hva med dagene før, da bokas hovedpersoner gikk igjennom langt tøffere opplevelser..? Jeg vet at det også berørte meg. Hva gjorde det med dagene mine? Det jeg vet er at jeg var lite motivert på jobben de dagene. Om det var knyttet til boka eller ikke, er jeg foreløpig usikker på.
Tilbake til Color Magic. Jeg holdt et foredrag for et lite antall tilhørere og fikk gode tilbakemeldinger. Når turen endte opp på Hjortneskaia igjen på fredag formidag var jeg full av arbeidslyst, handlekraft og iver etter å klemme i veg på jobben. En temmelig kraftig forandring fra dagene før.
Så - hva er alt dette? Er det tilfeldigheter at min sinnstemning og arbeidslyst svinger? Lite sannsynlig. Har en lydbok, eller båtturen, så kraftig innvirkning?
Om det er sånn at kvalitet og stemning i mine hverdager skrus av og på i en så betydelig grad av ytre faktorer, er det fra nå av mitt prosjekt å finne fjernkontrollen.