Utbrent IV - Januar 2008

Barack og jeg. (4 kapittel av 4. Begynn her.)
Dette er det siste jeg har å fortelle om min utbrenthet og veien ut.

Jeg visste fra tidligere at fysisk trening er en viktig del av det å komme videre. "Man viler seg ikke frisk", står det i et innlegg fra en professor på området.
Jeg startet med å gå turer. De ble fort lange, i allefall til meg å være. Jeg gikk så godt som hver dag, uansett vær. Syntes hver gang at det gav meg noe. Jeg vet at jeg er heldig. Det er langt fra alle som har positiv virkning av mosjon. Noen utbrente må holde på en stund, noen kjenner det ikke i det hele tatt over tid.
En dag gikk jeg for langt på asfalt. Fikk et kraftig muskelproblem i låret. Måtte sykle sa fysioterapauten. Jeg skaffet en gammel ergometersykkel. De første gangene måtte jeg være forsiktig. Dette måtte jeg lykkes med. Ellers lå jeg dårlig an. Først noen minutter. Kroppen likte ikke sykkel. Det verket og strittet i mot. Vont i rompa.
Etter noen ganger begynte ting å gå lettere. Jeg har aldri vært noen kondisjonstreningstype. Det er langpining mener jeg. Det gjør vont og tar lang tid. Men intervaller, unnagjort på 15-20 minutter er enklere. Med pulsmåler kjørte jeg pulsen opp i 160 2-3 ganger på den tiden. Det funket.
Jeg jobbet 50% i desember og fra januar var det 100%. Jeg kjente at trening var positivt for meg, men visste at jeg ikke ville orke å trene på kveldene. Da var jeg totalt utslitt etter middag.
Jeg måtte forsøke å trene om morgenen, før jeg dro på jobben. Det var risikabelt, for det kunne bli for mye, men jeg måtte forsøke.
Jeg visste at motivasjon er viktig. Jeg måtte knytte treningen til de viktigste verdiene mine. Familien, ekteskapet og minstemann på tre år funker for meg. Jeg lot bilder av alle passere forbi før og under treningen.
Etterhvert har jeg imidlertid treng for den gode følelsen. For kikket som jeg vet kommer. Følelsen av styrke, glede og optimisme.
Det funker over all forventning. En slags lykkerus faktisk. På veg til toget kan jeg sitte å le så tårene triller. Jeg følger meg sterk, klar i hodet og klar for det meste. Endorfiner, som det sies produseres når man trener, er motgift til de hormonene som herjer ved en depresjon. Det kan jeg med sikkerhet melde at gjelder meg. I praksis har jeg trenet i snitt litt under annenhverdag i 4 måneder når jeg nå skriver dette i begynnelsen av Mars. Jeg har så langt ikke opplevd at lykkefølelsen har sviktet etter trening. Jeg har heller ikke opplevet en dårlig dag når jeg har trent på morgenen. Kors på halsen.
Obama sa i et invervju at han prioriterte trening foran søvn om morgenen og at han trenet i hovedsak for å klarne hodet. Da er vi to, tenkte jeg.