Jeg elsker regninger, når de er betalt, og borte fra mitt synsfelt.
Akkurat nå dekker de bordet rundt meg. I små og store bunker. De er ubetalt og det er seint på kvelden. Jeg sitter her og blogger istedet. Er det muuulig?!!
Tenk om det kunne vært annerledes. At jeg kunne kose meg med de en gang i uken for eksempel. Legge de på forfall, føre de i regnskapet, putte de i permer. Holde orden.
Pussig. Underlig. Plagsomt. Men nå får det være nok. Betales skal de, før jeg sovner. Denne gangen vinner jeg kampen. Knepent.
mandag 16. mars 2009
fredag 6. mars 2009
Utbrent IV - Januar 2008
Barack og jeg. (4 kapittel av 4. Begynn her.)
Dette er det siste jeg har å fortelle om min utbrenthet og veien ut.
Jeg visste fra tidligere at fysisk trening er en viktig del av det å komme videre. "Man viler seg ikke frisk", står det i et innlegg fra en professor på området.
Jeg startet med å gå turer. De ble fort lange, i allefall til meg å være. Jeg gikk så godt som hver dag, uansett vær. Syntes hver gang at det gav meg noe. Jeg vet at jeg er heldig. Det er langt fra alle som har positiv virkning av mosjon. Noen utbrente må holde på en stund, noen kjenner det ikke i det hele tatt over tid.
En dag gikk jeg for langt på asfalt. Fikk et kraftig muskelproblem i låret. Måtte sykle sa fysioterapauten. Jeg skaffet en gammel ergometersykkel. De første gangene måtte jeg være forsiktig. Dette måtte jeg lykkes med. Ellers lå jeg dårlig an. Først noen minutter. Kroppen likte ikke sykkel. Det verket og strittet i mot. Vont i rompa.
Etter noen ganger begynte ting å gå lettere. Jeg har aldri vært noen kondisjonstreningstype. Det er langpining mener jeg. Det gjør vont og tar lang tid. Men intervaller, unnagjort på 15-20 minutter er enklere. Med pulsmåler kjørte jeg pulsen opp i 160 2-3 ganger på den tiden. Det funket.
Jeg jobbet 50% i desember og fra januar var det 100%. Jeg kjente at trening var positivt for meg, men visste at jeg ikke ville orke å trene på kveldene. Da var jeg totalt utslitt etter middag.
Jeg måtte forsøke å trene om morgenen, før jeg dro på jobben. Det var risikabelt, for det kunne bli for mye, men jeg måtte forsøke.
Jeg visste at motivasjon er viktig. Jeg måtte knytte treningen til de viktigste verdiene mine. Familien, ekteskapet og minstemann på tre år funker for meg. Jeg lot bilder av alle passere forbi før og under treningen.
Etterhvert har jeg imidlertid treng for den gode følelsen. For kikket som jeg vet kommer. Følelsen av styrke, glede og optimisme.
Det funker over all forventning. En slags lykkerus faktisk. På veg til toget kan jeg sitte å le så tårene triller. Jeg følger meg sterk, klar i hodet og klar for det meste. Endorfiner, som det sies produseres når man trener, er motgift til de hormonene som herjer ved en depresjon. Det kan jeg med sikkerhet melde at gjelder meg. I praksis har jeg trenet i snitt litt under annenhverdag i 4 måneder når jeg nå skriver dette i begynnelsen av Mars. Jeg har så langt ikke opplevd at lykkefølelsen har sviktet etter trening. Jeg har heller ikke opplevet en dårlig dag når jeg har trent på morgenen. Kors på halsen.
Obama sa i et invervju at han prioriterte trening foran søvn om morgenen og at han trenet i hovedsak for å klarne hodet. Da er vi to, tenkte jeg.
Dette er det siste jeg har å fortelle om min utbrenthet og veien ut.
Jeg visste fra tidligere at fysisk trening er en viktig del av det å komme videre. "Man viler seg ikke frisk", står det i et innlegg fra en professor på området.
Jeg startet med å gå turer. De ble fort lange, i allefall til meg å være. Jeg gikk så godt som hver dag, uansett vær. Syntes hver gang at det gav meg noe. Jeg vet at jeg er heldig. Det er langt fra alle som har positiv virkning av mosjon. Noen utbrente må holde på en stund, noen kjenner det ikke i det hele tatt over tid.
En dag gikk jeg for langt på asfalt. Fikk et kraftig muskelproblem i låret. Måtte sykle sa fysioterapauten. Jeg skaffet en gammel ergometersykkel. De første gangene måtte jeg være forsiktig. Dette måtte jeg lykkes med. Ellers lå jeg dårlig an. Først noen minutter. Kroppen likte ikke sykkel. Det verket og strittet i mot. Vont i rompa.
Etter noen ganger begynte ting å gå lettere. Jeg har aldri vært noen kondisjonstreningstype. Det er langpining mener jeg. Det gjør vont og tar lang tid. Men intervaller, unnagjort på 15-20 minutter er enklere. Med pulsmåler kjørte jeg pulsen opp i 160 2-3 ganger på den tiden. Det funket.
Jeg jobbet 50% i desember og fra januar var det 100%. Jeg kjente at trening var positivt for meg, men visste at jeg ikke ville orke å trene på kveldene. Da var jeg totalt utslitt etter middag.
Jeg måtte forsøke å trene om morgenen, før jeg dro på jobben. Det var risikabelt, for det kunne bli for mye, men jeg måtte forsøke.
Jeg visste at motivasjon er viktig. Jeg måtte knytte treningen til de viktigste verdiene mine. Familien, ekteskapet og minstemann på tre år funker for meg. Jeg lot bilder av alle passere forbi før og under treningen.
Etterhvert har jeg imidlertid treng for den gode følelsen. For kikket som jeg vet kommer. Følelsen av styrke, glede og optimisme.
Det funker over all forventning. En slags lykkerus faktisk. På veg til toget kan jeg sitte å le så tårene triller. Jeg følger meg sterk, klar i hodet og klar for det meste. Endorfiner, som det sies produseres når man trener, er motgift til de hormonene som herjer ved en depresjon. Det kan jeg med sikkerhet melde at gjelder meg. I praksis har jeg trenet i snitt litt under annenhverdag i 4 måneder når jeg nå skriver dette i begynnelsen av Mars. Jeg har så langt ikke opplevd at lykkefølelsen har sviktet etter trening. Jeg har heller ikke opplevet en dårlig dag når jeg har trent på morgenen. Kors på halsen.
Obama sa i et invervju at han prioriterte trening foran søvn om morgenen og at han trenet i hovedsak for å klarne hodet. Da er vi to, tenkte jeg.
Utbrent III - Desember 2008
Oppturen. ( 3. kapittel av 4 Begynn her. )
Sist helg reiste jeg på hytta med en av sønnene mine. Vi hadde med en bag med filmer og god mat. Vi er enige om å kose oss og "slække". Fra fredag til Søndag. Sinnsykt deilig skulle det bli. Bare oss to. Tid til å prate. Tid til oss. Jeg hadde hatt noen mørke dager og en del helt greie dager. Det negative surret allikevel rundt i hodet, men jeg hadde stort sett kontroll og kunne skyve de bort med å lese eller gjøre hyggelige ting. Har hatt en del møter hos psykologen. Han sa en gang at jeg så desperat ut. Huttetu.
Jeg har forstått hva som har gjort meg syk. Det har vært for mye negativt, tungt, slitsomt, bekymrende. Vonde følelser blir man syk av. Så enkelt er det. Det hadde jeg ingen forståelse tidligere. Trodde jeg skulle tåle og holde ut det meste.
Lørdag morgen på hytta voknet jeg tidlig som vanlig. Gutten min liker å sove lenge. Jeg fant ut at jeg skulle prøve noe jeg hadde tenkt på en stund men ikke kommet i gang med. Skrive meg ut av negative tanker. Levere alt til PCen, på en måte. Jeg satte meg ned med kaffekoppen og PCen. Så skrev jeg. Jeg skrev og skrev. Det rant ut. Som en lang strøm. Fingrene gikk som trommestikker. Alt som kom inn i hodet kom ut gjennom fingrene noen tiendeler seinere. Mye eder og galle. Saftige uttrykk i fleng. Med store bokstaver. Ingen ting ble spart.
Jeg merket at jeg hadde fremdrift. Ingen ting av det som var skrevet kom igjen. Det var nye ting hele tiden. Det måtte ta slutte en gang, alt dette vonde.
Etter noe slikt som 7 sider med 10 pkt skrift med faenskap og forbannelser begynte det å skje noe. Jeg gled nesten umerkelig over i mer konstruktive tanker. Hva gjør jeg nå? Hva kan jeg få gjort? Hvilke alternativer har jeg herfra og fremover?
Så kom 3 sider med en plan med håp, positivitet og struktur. Nesten magisk. Det var nydelig!
Når dette skrives, 2 måneder seinere, kan jeg fortelle at de tankene som ble skrevet ned i det notatet ikke seinere har kommet tilbake. Selvom det også var mye godt på slutten orker jeg ikke å lese det omigjen. Forsøkte en gang, det var så fælt, så mye gruff, at jeg la det fort bort. Det er ikke slettet, men skikkelig kryptert og passordbeskyttet. Der skal det ligge, kanskje til evig tid.
Sist helg reiste jeg på hytta med en av sønnene mine. Vi hadde med en bag med filmer og god mat. Vi er enige om å kose oss og "slække". Fra fredag til Søndag. Sinnsykt deilig skulle det bli. Bare oss to. Tid til å prate. Tid til oss. Jeg hadde hatt noen mørke dager og en del helt greie dager. Det negative surret allikevel rundt i hodet, men jeg hadde stort sett kontroll og kunne skyve de bort med å lese eller gjøre hyggelige ting. Har hatt en del møter hos psykologen. Han sa en gang at jeg så desperat ut. Huttetu.
Jeg har forstått hva som har gjort meg syk. Det har vært for mye negativt, tungt, slitsomt, bekymrende. Vonde følelser blir man syk av. Så enkelt er det. Det hadde jeg ingen forståelse tidligere. Trodde jeg skulle tåle og holde ut det meste.
Lørdag morgen på hytta voknet jeg tidlig som vanlig. Gutten min liker å sove lenge. Jeg fant ut at jeg skulle prøve noe jeg hadde tenkt på en stund men ikke kommet i gang med. Skrive meg ut av negative tanker. Levere alt til PCen, på en måte. Jeg satte meg ned med kaffekoppen og PCen. Så skrev jeg. Jeg skrev og skrev. Det rant ut. Som en lang strøm. Fingrene gikk som trommestikker. Alt som kom inn i hodet kom ut gjennom fingrene noen tiendeler seinere. Mye eder og galle. Saftige uttrykk i fleng. Med store bokstaver. Ingen ting ble spart.
Jeg merket at jeg hadde fremdrift. Ingen ting av det som var skrevet kom igjen. Det var nye ting hele tiden. Det måtte ta slutte en gang, alt dette vonde.
Etter noe slikt som 7 sider med 10 pkt skrift med faenskap og forbannelser begynte det å skje noe. Jeg gled nesten umerkelig over i mer konstruktive tanker. Hva gjør jeg nå? Hva kan jeg få gjort? Hvilke alternativer har jeg herfra og fremover?
Så kom 3 sider med en plan med håp, positivitet og struktur. Nesten magisk. Det var nydelig!
Når dette skrives, 2 måneder seinere, kan jeg fortelle at de tankene som ble skrevet ned i det notatet ikke seinere har kommet tilbake. Selvom det også var mye godt på slutten orker jeg ikke å lese det omigjen. Forsøkte en gang, det var så fælt, så mye gruff, at jeg la det fort bort. Det er ikke slettet, men skikkelig kryptert og passordbeskyttet. Der skal det ligge, kanskje til evig tid.
Utbrent II - November 2008
2 kapittel av 4. Begynn her.
Huff dette liker jeg ikke. Det er godt ute på formiddagen. Jeg tror ikke jeg har hatt en positiv tanke i hele dag. Det hadde jeg ikke i hele går heller. To dager i strekk har jeg ikke hatt før. Intenst. De samme tankene om og om igjen. Masse dritt om kona og ungene. De kan ingen ting, gjør ingenting, skjønner ingenting. Det har de heller aldri gjort. Og en gang til. Det er ubehagelig. Jeg klarer ikke stoppe dette. Jeg har ikke kontroll over tankene. Alle i familien holder seg på lang avstand. Det skjønner jeg godt. Dette er ikke godt for dem heller. Hva gjør jeg nå? Får ikke sove, får ikke stoppet tankene. Jeg blir sprø!
Har heldigvis hatt mange gode dager også i det siste. Håper og tror at i morra skal det bli bedre igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Det er ingen konkret foranledning.
Jeg har vært flink til å gjøre de tingene jeg skal gjøre. Jeg sørger for god søvn. Går lang tur hver dag. Kjenner at det gjør utrolig godt for meg. Oppsøker positive tilstander. Leser mye, og nyter det. "The Secret" har gitt meg en egne metode og tru på at ting ordner seg, bare jeg har trua på det og ikke glemmer.
Allikevel kommer slike dager som dette. Det er skremmende. Nå skjønner jeg virkelig hva depresjon er. Selvom jeg er et stykke unna en slik tilstand selv kan jeg forstå de som ikke holder ut lenger. Man er jo fanget i en tilstand som suger og herjer. Ingen pause, ingen vile, det bare holder på. Nå gjelder det å ha trua og viljen, og ja, jeg kjenner at det er der det også. Langt der nede et sted.
Huff dette liker jeg ikke. Det er godt ute på formiddagen. Jeg tror ikke jeg har hatt en positiv tanke i hele dag. Det hadde jeg ikke i hele går heller. To dager i strekk har jeg ikke hatt før. Intenst. De samme tankene om og om igjen. Masse dritt om kona og ungene. De kan ingen ting, gjør ingenting, skjønner ingenting. Det har de heller aldri gjort. Og en gang til. Det er ubehagelig. Jeg klarer ikke stoppe dette. Jeg har ikke kontroll over tankene. Alle i familien holder seg på lang avstand. Det skjønner jeg godt. Dette er ikke godt for dem heller. Hva gjør jeg nå? Får ikke sove, får ikke stoppet tankene. Jeg blir sprø!
Har heldigvis hatt mange gode dager også i det siste. Håper og tror at i morra skal det bli bedre igjen. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Det er ingen konkret foranledning.
Jeg har vært flink til å gjøre de tingene jeg skal gjøre. Jeg sørger for god søvn. Går lang tur hver dag. Kjenner at det gjør utrolig godt for meg. Oppsøker positive tilstander. Leser mye, og nyter det. "The Secret" har gitt meg en egne metode og tru på at ting ordner seg, bare jeg har trua på det og ikke glemmer.
Allikevel kommer slike dager som dette. Det er skremmende. Nå skjønner jeg virkelig hva depresjon er. Selvom jeg er et stykke unna en slik tilstand selv kan jeg forstå de som ikke holder ut lenger. Man er jo fanget i en tilstand som suger og herjer. Ingen pause, ingen vile, det bare holder på. Nå gjelder det å ha trua og viljen, og ja, jeg kjenner at det er der det også. Langt der nede et sted.
Utbrent I - Oktober 2008
Jeg sitter i godstolen. Tankene jager rundt i hodet. Hva skjer med meg nå. Legen sa: Jon du ser deprimert ut. Hva er deprimert? Har aldri vært det før, tror jeg. Jeg kjenner ikke smerter heldigvis. Men jeg sitter her med sykemelding i 14 dager. Slytenhetssyndrom står det der. Det er et helt greit ord egentlig. Mye bedre enn deprimert.
Hva skjer nå? Jeg kjenner jeg ikke liker tanken på noe som ligner jobb, eller oppgaver her hjemme. Kroppen er tung. Den vil bare sitte her. Armene er tunge. Mye tyngre enn vanlig.
Kan ellers ikke kjenne noe særlig til unormal tankevirksomhet. Når skal jeg få greie på hva depresjon er tenker jeg.
Det skremmer meg. Det som skremmer meg mest er at jeg sitter i fare for å bli dradd ut i et dragsug av en lang varighet. Kanskje 6 måneder. Kanskje et år. Hva med inntektene? Selvstendig næringsdrivende skal straffes når de blir syke. Og vi er avhengig av gode innkomster. Det blir krise. Hva med familien, når kona heller ikke er frisk. Hva med ekteskapet. Det blir skikkelig krise. Det skal faen ikke skje! Jeg finner meg ikke i å bli med på en sånn karusell. Jeg skal ut av dette igjen fort!!
Gudskjelov, jeg har vilje og tankekraften intakt. Kanskje til og med sterkere. Jeg kjenner et voldsomt driv. Å, det er deilig. Jeg skal klare det. Jeg skal gjøre alt som skal til for å bli frisk. Jeg skal bli sterkere enn på lenge!
Neste kapittel.
Hva skjer nå? Jeg kjenner jeg ikke liker tanken på noe som ligner jobb, eller oppgaver her hjemme. Kroppen er tung. Den vil bare sitte her. Armene er tunge. Mye tyngre enn vanlig.
Kan ellers ikke kjenne noe særlig til unormal tankevirksomhet. Når skal jeg få greie på hva depresjon er tenker jeg.
Det skremmer meg. Det som skremmer meg mest er at jeg sitter i fare for å bli dradd ut i et dragsug av en lang varighet. Kanskje 6 måneder. Kanskje et år. Hva med inntektene? Selvstendig næringsdrivende skal straffes når de blir syke. Og vi er avhengig av gode innkomster. Det blir krise. Hva med familien, når kona heller ikke er frisk. Hva med ekteskapet. Det blir skikkelig krise. Det skal faen ikke skje! Jeg finner meg ikke i å bli med på en sånn karusell. Jeg skal ut av dette igjen fort!!
Gudskjelov, jeg har vilje og tankekraften intakt. Kanskje til og med sterkere. Jeg kjenner et voldsomt driv. Å, det er deilig. Jeg skal klare det. Jeg skal gjøre alt som skal til for å bli frisk. Jeg skal bli sterkere enn på lenge!
Neste kapittel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
